Fire på vandring mot enhet
Ef 4,15
Tenk deg et rom hvor det står fire forskjellige kristne mennesker i hvert sitt hjørne. I det første står det en med utpreget liturgisk sans. Han eller hun elsker ritualene i gudstjenesten. I det andre hjørnet står en av dem som tvert imot er mest glad i de frie formene og hallelujaropene. I det tredje hjørne står en med et meditativt sinnelag, og i det fjerde et handlingsmenneske, som kjemper for jorden og for de nødlidende.
Tenk deg så at Jesus selv står i sentrum av rommet. Det er jo ham alle disse henter inspirasjon og veiledning fra. For Jesus gikk etter sin sedvane til synagogen på sabbaten. Der deltok han i den jødiske gudstjenesten med sine ritualer. Men han jublet også under en mektig innflytelse av Den Hellige Ånd. Han innbød til stillhet og ro når han sa til disiplene at de skulle bli med ham til et øde sted. Og selv levde han mye av livet i fjellene i asketisk avsondrethet. At han brukte mye av sin tid til å hjelpe nødlidende mennesker, viser evangeliene oss tydelig.
Disse fire menneskene fester så sin oppmerksomhet på ham som står midt iblant dem. Den Hellige Ånd opplyser deres sinn, og det går opp for dem at verken deres bønneformer eller deres arbeid er det viktigste, men Jesus Kristus selv, som person. De beveger seg deretter mot sentrum hvor han står, og finner hverandre der.
Dette er den viktigste formen for enhetsbevegelse. For [i]«vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus»[i]. Slik skriver apostelen Paulus. Og han kan også være et strålende eksempel på et menneske som både i sin tanke, sin tro og sitt liv rommet alle de fire sidene i eksempelet og illustrasjonen vår.
Ikke alle har et slikt vidsyn som det den store apostelen hadde. Men gjennom å konsentrere oss mer om Jesus selv enn våre spesialiteter i Guds rike, kan det skje noe med oss og holdningen vår.