Jeg sa takk
1 Kor 3,5-7
Der på plattformen står en som skal hedres. Det kan være lederen av ungdomsforeningen, dirigenten for menighetskoret eller selveste sognepresten eller pastoren. Foran står det en smilende menighetsrådsformann eller eldstebror. Blomster blir overrakt og takketaler blir holdt. Den som har vært med på mye av dette hører ikke så nøye etter. En gang opplevde jeg å bli innkalt på kontoret, hvor taleren sa følgende: «Jeg ville bare fortelle deg at jeg mente hva jeg sa.» Jeg ble glad og sa «takk».
Men Paulus høres ikke ut som han er særlig villig til å si «takk». Han talte også på vegne av en medarbeider. Slik skriver han: [i]«Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud ga vekst.»[i]
Skal vi så ikke gi hverandre blomster og takke for innsatsen? Visst skal vi det! Men vi skal hele tiden være klar over at de som får blomstene, er tjenere som bare har gjort hva de var satt til å gjøre. Paulus hadde en sterk selvtillit og var fullt klar over hvilken innsats han hadde gjort, men han falt aldri ut av tjenerrollen.
Hvorfor det? Fordi Gud er den som gir veksten. Gartnerens og bondens arbeid kan være så godt og riktig utført som det vil, men bak det hele står livgiveren, han som får det til å gro.
[i]«Hva er da Apollos, og hva er Paulus?»[i] blir det spurt i teksten. Og svaret er: «tjenere». Og som tjenere kan vi ta imot blomsterbuketten, takketalen eller den lille oppmuntrende hilsenen, for vi vet at det er Gud som gir veksten.