Kan det være atmosfæren?
Sal 103,1-2
I Sør-Frankrike finnes antagelig det største og mest innflytelsesrike kristne ungdomssenteret i Europa, kanskje i hele verden. Ungdom fra alle kontinenter strømmer til den lille landsbyen Taizé. Hvorfor? Det lyder nesten banalt å si at det er atmosfæren som trekker. Men det er et spørsmål om ikke det er slik.
Denne spesielle, åndelige atmosfæren opplever man særlig i den store samlingshallen. Flere ganger om dagen kommer hele ungdomsskaren hit. Ungdommene setter seg på det tynne filtteppet, med bena trukket opp under seg. Etter en stund begynner sangen. Den ledes ikke av instrumenter, og det står ingen på en plattform for å oppildne og dirigere. Et eller annet sted i salen sitter det en munk med en mikrofon. Han er forsanger. Munkene, hvorav de aller fleste er protestanter, utgjør det fellesskapet som leder stedet.
Sangene er stillferdige, nesten litt melankolske. Det er likevel en inderlig jubeltone i denne lovsangen. Den mektige atmosfæren åpner for bønn. Men det er ingen som leder i bønn. Alle ber, og alle ber i stillhet.
Med dette er det ingenting negativt sagt om jubel og begeistring. Kristne ungdommer kjenner seg ofte hjemme i en heftig og utpreget rytmisk musikkstil. Og derfor kan en undre seg over hvorfor ungdom fra hele verden strømmer til Taizé. Kanskje er det nettopp foreningen av den stillferdige sangen og den inderlige bønnen som lokker dem dit. De trives i atmosfæren på dette stedet.
[i]«Min sjel lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn,»[i] skriver David. Legger vi altfor stor vekt på å holde taler for hverandre? Og for liten vekt på nærhet, inderlighet, bønn og en lovsang som springer ut av bønnens atmosfære?