Idolbilder på veggen
Fil 1,20-21
To gutter, 8 og 11 år gamle, hadde nettopp fått nytt rom. Nå var de ivrige etter å vise farmor og farfar hvor fint de hadde fått det. Besteforeldrene så seg beundrende omkring. Til slutt festet farfar oppmerksomheten ved to store plakater over den eldste guttens seng. På den ene var det et bilde av en ung mann, og på den andre et flott bilde av en jente. «Hvem er dette?» spurte han og pekte på plakatene.
Først ble det aldeles stille i rommet. Tausheten var nesten pinlig. Deretter så alle overbærende på gamlingen. Til og med kona smilte litt av ham. Og svigerdatteren, guttenes mor, ga ham navnet på de to berømte pop- eller rockeartistene. Elleveåringen syntes antagelig at det var flaut å fortelle noe så selvfølgelig. Her var det jo tale om to store idoler med navn som var på «alles lepper» akkurat da.
En disippel er et menneske med en sterk personbinding til Jesus Kristus. Så sterk er denne bindingen at en av dem en gang skrev: [i]«Jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli stående i skam, men at Kristi storhet, nå som alltid før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø. For meg er livet Kristus og døden en vinning.»[i]
På gutteværelset ble plakatene ganske sikkert revet ned etter noen uker eller måneder. Den slags idoler skifter ganske ofte. Men bildet av Jesus Kristus kan ikke rives ned hos det mennesket som elsker og følger ham.