Et allmenmenneskelig instinkt
Joh 12,20-24
Det finnes et fenomen blant mennesker over hele jorden og til alle tider som vi kanskje kan kalle allmennmenneskelige instinkter. To av disse er særlig framtredende. Det gjelder forestillingen om at livet fortsetter etter døden og forestillingen om at det kreves offer for synd. Begge to støttes tydelig av Guds Ord.
Offertanken kom fram en gang da Jesus fikk en hilsen fra en flokk grekere som var kommet til påskehøgtiden i Jerusalem. Grekerne snakket først med apostelen Filip og sa: «Herre, vi vil gjerne møte Jesus.» Filip gikk videre med dette ønsket til Andreas. Og disse to kom så til Jesus med hilsenen.
Men Jesus vegret seg. Han ville ikke treffe dem. Kanskje antok han at disse herrene var kommet fra lærdomssetet Aten for å få ham med dit og vise ham fram for folket der. I alle fall svarte Jesus helt annerledes enn disiplene ventet seg. Han snakket om sin egen død. Og han brukte dette bildet: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»
Hvorfor kan ikke Gud i sin uendelige kjærlighet bare sette en strek over alt sammen og tilgi uten denne offerhandlingen som var Jesu død på korset? Vi vet ikke. Og det avgjørende er heller ikke hva folk har følt til alle tider. Det avgjørende er at Gud har gitt oss klar beskjed om at slik må det være. Jesus måtte bli såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen måtte legges på ham, for at vi skulle få fred.
Hvorfor sa ikke Jesus dette direkte til grekerne? Han ba ikke engang disiplene gå tilbake med ordene om hvetekornet. Vi kjenner ikke svaret. Kanskje visste han at de ikke ville forstå. For det er en stor nåde og et mirakel, når det går opp for en synder at «Jesus døde for meg».