Rosemaling på baksiden
1 Kor 4,5
I en liten by på Vestlandet levde det for mange år siden en urmaker, som også var en dyktig rosemaler. Men rosemalingen tok aldeles overhånd, for han malte vakre ornamenter på alle de klokkene hvor han kunne få plass til noen penselstrøk. Den gang fantes det ingen plastikk, så mange av klokkekassene var laget av treverk.
Til denne butikken kom jeg sammen med min far. Jeg var kanskje fire–fem år. Far skulle kjøpe en ny klokke og festet seg ganske snart ved et veggur som var rikt og vakkert dekorert. Da urmakeren merket interessen, hektet han klokken ned og viste at det var ornamenter også på baksiden. Min far slo opp en latter og spurte ham hvorfor han hadde malt klokken på baksiden. «Det er jo ingen som ser det,» sa han. Rosemaleren ble litt snurt og svarte at «jeg vet om det selv».
Jeg glemte aldri denne episoden. Da jeg vokste opp og ble kristen, tenkte jeg iblant på dette med framsiden og baksiden når det gjelder det livet jeg levde. For ingen kan dra seg unna ved å vise til et fint ytre. Gud vet hva som finnes på baksiden.
Det alvorlige har å gjøre med dommen. Og da er det Herren som dømmer. For han skal «bringe fram i lyset det som er skjult i mørket og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne».
Min far kjøpte klokka. Til denne dag har den vært en påminnelse om at Gud også ser baksiden.