Da fårstår jeg alt sammen, sa jenta

Joh 12,36 Etter en gudstjeneste i en kirke i Stockholm kom en pike i 15–16-årsalderen og ba forkynneren forklare hva kristendom var. Hun hadde ikke vært med på gudstjenesten, men kommet direkte inn fra gata da den var slutt. Den unge presten la i vei med en omstendelig redegjørelse om både lov og evangelium. Til slutt brast det ut av piken: «Jeg forstår ingenting.» Etter dette satt hennes lærer ganske stille og bedrøvet på kirkebenken. Etter at de hadde sittet en stund i fullstendig taushet, sa piken: «Iblant, når jeg sitter alene for meg selv, blir det så lyst og varmt omkring meg. Er det Jesus?» Normalt ville presten ha svart «nei» på et slikt spørsmål. Men han syntes han hørte at Den Hellige Ånd hvisket til ham at han skulle si «ja». «Ja,» svarte han derfor. «Det er Jesus.» «Da forstår jeg alt sammen,» sa jenta, «for da kan jeg jo snakke med ham. Forresten,» la hun til, «er det han det står om i Lukas og sånn? Vi har en sånn derre Bibel hjemme. Den ligger nede i kjelleren og er litt muggen, men jeg kan ta den opp og lese om ham. Da blir pappa sur også, og det er jo en fordel. For det kan han jammen ha godt av. Den hedningen.» Presten ble hjerteglad. Han kom til å tenke på noe Jesus sa: «Tro på lyset mens du ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Piken ble også glad. Det syntes på hele henne. Og så gikk hun hjem for å lese om Jesus i Lukas og sånn og for å snakke med ham. Har du lest om ham i dag? Har du snakket med ham?