Langsomt kan være best
Fil 1,6
Under en vekkelseskampanje ba presten dem som søkte frelse om å komme fram til alterringen. For noen var sikkert dette mer en bekjennelseshandling enn en omvendelse. Der framme bøyde de sine knær. Forbedere var utpekt og de bøyde seg ved siden av de søkende.
En dag kom det et ektepar oppover midtgangen. Kona småsprang og kastet seg på kne. Hatten hennes falt av og rullet fram mot alteret. Presten så smilende, men tydeligvis grepet på henne. Etterpå kom mannen langsomt gående. Forbederen, som tok hånd om ham, la merke til at han bøyde bare det ene kneet og ba ham bøye begge, som et tegn på full overgivelse til Gud. «Jeg trodde ikke at et menneske som bøyde bare ett kne og virket så treg, kunne bli skikkelig frelst,» sa han etterpå.
Flere måneder senere kom forbederen på besøk i hjemmet til dette ekteparet. Han ble sittende alene sammen med mannen inne i stua. Kona var på kjøkkenet og ordnet med et måltid. «Hvordan går det?» spurte den besøkende. «Jo,» svarte mannen med en rolig og sikker stemme, «med meg går det meget bra. Jeg er trygg i min tro. Men iblant er jeg litt bekymret for kona mi. Det går litt opp og ned med henne. Men jeg stoler på at Gud vil bevare og beskytte henne også.»
Det kan se litt smått og puslete ut når en del mennesker omvender seg til Gud og søker frelse. Har du kommet til tro, har du omvendt deg til Gud og er du døpt, så vil Gud også ta hånd om deg. La oss heller oppmuntre hverandre og si at «jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i dere skal fullføre den».