En gutt på tolv år

Luk 2,41-52 Jeg var tolv år gammel da jeg opplevde en bevisstgjøring av meg selv som predikant. Jeg var sammen med mine foreldre i Misjonsforbundets gamle kirke, Betlehem, i Oslo. Jeg hørte Ludvik Johnsen (far til Gordon Johnsen, gründeren av Modum Bad Nervesanatorium) tale. Jeg husket tydelig hva som hendte med meg. Jeg reflekterte ganske nøkternt over hva som var mine evner og muligheter, og kom fram til at jeg kunne bli predikant. Dette var en berøring av Den Hellige Ånd på min tanke. Fra det øyeblikket visste jeg at jeg en gang ville ende opp som forkynner. Jesus var ikke sammen med sine foreldre da de ga seg avsted på hjemveien etter at de hadde feiret påske i Jerusalem. De sprang fortvilet rundt omkring og lette etter ham. «Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og svar.» Det var en helt annen og dypere bevissthet om seg selv som Jesus opplevde der i templet, enn den lille tankevirksomheten jeg fikk del i. Men begge deler kan fortelle oss noe betydningsfullt om tolvåringene og de yngste tenåringene. Det er mange som i den alderen våkner til bevissthet om sitt gudsforhold og kanskje også sitt kall. Og derfor er det viktig å skape miljøer for denne aldersgruppen i våre kirker og menigheter. Til dette trenges det mye klokskap og fint lederskap. Våre aller dyktigste ungdomsledere burde settes til å lede denne aldersgruppen. Tolvåringene og årskullene over disse behøver også din og min forbønn, om det skal bli med dem som med Jesus, om hvem det heter at han «gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker».