Hun greide livskampen
Åp 3,7-13
En gang i min aller tidligste ungdom kom jeg til en menighet hvor jeg hadde sjelesørgeriske samtaler med en svak og nervøs kvinne. Etter hvert ble oppgaven vanskelig, og jeg oppsøkte en mann i menigheten som var psykiater for å få hans råd. Jeg skildret kvinnens tilstand og hadde vel en noe nedlatende holdning i det jeg sa. Til slutt sukket jeg og la til noe om at det var håpløst med dette mennesket. Men legen sa bare stillferdig: «Hun har jo klart livskampen.»
Plutselig så jeg kvinnen i et helt annet lys. Hun hadde hatt det tungt, men hun hadde kjempet seg igjennom og klart å fungere så noenlunde i sitt hjem og i sin familie.
Det er veldig lenge siden disse ordene ble sagt, men jeg har aldri glemt dem og tenker ofte på dem. Psykiateren hadde en holdning som den Gud selv har, og som kommer til uttrykk i disse ordene: «Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.»
Dette er sagt om en menighet, men du, som er svak og har liten kraft, kan også ta det til deg personlig. Herren aksepterer deg ikke bare til så vidt. Du er elsket av ham. Ja, ikke bare det, men hans kjærlighet strekker seg på en særlig måte nettopp mot deg. Det forteller Guds Ord. Tenk på hyrden og den ene sauen som var kommet bort, på Tomas som tvilte, og Peter som fornektet. Herren ga dem særlig omsorg og hjelp. Ta bare imot denne milde formaningen: «Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone.»