Vi som er sterke

Rom 15,1-7 Da jeg var nyomvendt, gikk det fort opp for meg at det var mange svake mennesker blant de troende. Noen vil si at dette viser hvor lite verdifull troen er. Men det går også an å se saken på en helt annen måte. Alex Johnson, som var biskop i Hamar, sa det slik: «Det tjener kirken til ære at den er en havn for mange vrak.» Men jeg må innrømme at jeg ble forskrekket som nyomvendt tenåring. Og jeg var ikke sen om å ta en beslutning. «Noen må være sterke og da får jeg være en av dem.» Slik tenkte jeg. Og det var ikke bare ungdommelig overmot i dette. Det hadde positiv innvirkning på meg og min innsats. Og det stemmer vel også langt på vei med ordene til Paulus: «Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake.» For det finnes sterke mennesker og det finnes svake, også blant Guds folk. Men livet har lært meg noe som jeg ikke forsto i min ungdom. Også sterke mennesker kan komme inn i perioder av svakhet. Man kan bli uttømt for kraft, komme inn i en depressiv tilstand eller i en situasjon hvor bekymringene tar overhånd. Det kan altså komme perioder av svakhet og perioder av styrke til oss. Og da gjelder også formaningen om de sterkes innsats for de svake. Befinner du deg altså i en tilstand av svakhet, skal du ikke være alt for tilbakeholden med å be om hjelp og støtte hos dine venner som er i balanse og kjenner seg sterke. Og ser du en som kanskje vanligvis har masser av overskudd, men som viser tegn på kraftløshet, så er det din plikt å støtte ham eller henne. For vi «skal ikke bare tenke på oss selv. Hver og en skal tenke på sin neste og gjøre det som er til beste for ham, og som tjener til å bygge opp».