Fra dypet roper jeg til deg, Herre
Sal 130
Det var bønnemøte, og den lille flokken lå på kne. En godt voksen mann ropte ut sin nød. Gang på gang stønnet han: «Det er bare synd på synd og nederlag på nederlag.» Det er mange år siden dette hendte, men hele situasjonen har etset seg inn i meg. Jeg hører ropene fra denne mannen ennå. Stemmen var fylt av dyp smerte. Det var fortvilelse i røsten. Angsten rev og slet i denne mannen. Etter hvert forvandlet ropene seg til bønn om tilgivelse. Han klamret seg til Gud og hans barmhjertighet. Hele kroppsspråket fortalte at han strevet etter å gripe troen på nåde og barmhjertighet. Han ropte virkelig fra dypet av sitt indre.
Det samme ropet kan høres i Salmenes bok: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen.»
Da jeg hørte mannens rop og da jeg leste denne bønnen fra Salmenes bok, kom det over meg en følelsen av at dette er ekte. Dette er riktig. Dette er sunt.
Jo, da! Psykologene og psykiaterne har sine metoder. Som fagfolk kan de hjelpe i mange tilfeller. Men jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at det som skjer i et realt oppgjør med Gud, ganske ofte kan være det eneste som kan rense opp i sjel og sinn og skape balanse og sunnhet i et menneskeliv. Jeg så det da mannen reiste seg og løftet armene i jubel og befrielse.