Derfor mister vi ikke motet

2 Kor 4,1-5 En venn og kollega kjente seg tvunget til å ta en pause fra forkynnergjerningen. Han hadde arbeidet hardt og utholdende for å vinne mennesker for Gud, men syntes at han lyktes dårlig. Han ble bygningssnekker i to år. I denne tiden bygde han seg selv opp, både fysisk og psykisk. Etter tiden som snekker fikk han en mulighet til å arbeide i et østeuropeisk land. Der møtte han en helt annen mentalitet enn her hjemme. Folk strømmet til møtene i store skarer. Han ba folk som ønsket forbønn komme framover mot plattformen. De kom i så tette skarer at han ikke trodde det han så. Derfor stanset han folket og presiserte at det bare var de som ville omvende seg og søke frelse som skulle komme frem. Alle stormet videre framover. Min venn fikk ny inspirasjon. Han hadde jo heller ikke mistet motet. Han hadde ikke gitt opp. Han visste hva Gud ville med hans liv. Men han måtte bare stoppe et par år, på grunn av det harde klimaet for vekkelsesarbeid her i landet. Paulus kjempet også iherdig. Han kunne ha vendt tilbake til teltmakerhåndverket, som var hans praktiske yrke. Men han ga ikke opp. «Derfor mister vi ikke motet,» skriver han. Og hvorfor det? Fortsettelsen forteller årsaken både for apostelen og min kollega. Slik lyder den: «For ved Guds barmhjertighet har vi fått denne tjenesten.» Du har også fått en tjeneste av Gud. Du vet hva han vil med ditt liv. Du har fått en liten eller en stor oppgave av Herren selv. I bevisstheten om dette ligger det en veldig kraft og en stor glede. Men om du kjenner deg sliten og er tvunget til å ta en pause, så vet du at du kommer igjen. For du er jo i tjeneste hos kongenes Konge og herrenes Herre.