Sønnen hugget all veden

Rom 16,3 En sterk og omsorgsfull mann ville besøke sin gamle far. Faren var ikke hjemme. Men ute på gårdsplassen lå det en kjempestor haug med ved. Det var store kubber som måtte hugges opp. Sønnen hentet øksa og huggestabben i vedskjulet og gikk i gang med arbeidet for riktig å glede faren. Det tok ganske mange timer. Akkurat da han var ferdig med den aller siste store kubben, kom faren. Han satte seg ned på trappa og gråt hjerteskjærende. Sønnen ble både forbauset og bedrøvet. Og på spørsmålet om hva som var i veien, fikk gamlingen hikstet fram at det var dette arbeidet han hadde gledet seg til å ta fatt på og bruke det meste av vinteren til. Han hadde tenkt seg å gjøre det med den farten han kunne prestere. Det finnes en del kraftfulle prester, pastorer og andre ledere som like gjerne gjør alt sammen sjøl, for det går så seint med de fleste menighetsmedlemmene. Paulus derimot hadde medarbeidere. Han omgav seg med yngre folk som han lærte opp og ofte overlot ansvaret til. I den lange listen med hilsener i Romerbrevet skriver han blant annet: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Jesu Kristi tjeneste.» Idealet for en levende menighet er et fellesskap der alle har funnet sin plass og utfører sin tjeneste, enten det gjelder store oppgaver eller små og nesten usynlige innsatser. Det rimer ikke at en flokk mennesker samles søndag formiddag og ellers overlater alt til andre. Man kan ikke betale seg ut av medarbeiderskapet i Guds rike. Er du en medarbeider i Guds rike og din menighet?