Trøtt både om morra'n, midda'n og kvelden
Gal 6,9-10
Under en vekkelse i Indre Østfold et sted ble en ung mann, som var noe psykisk tilbakestående, veldig interessert i møtevirksomheten. Når jeg, som var vekkelsespredikanten, var ut på min vanlige morgentur, traff jeg ham ofte. Hver gang stoppet han meg og sa: «Ber om morra’n, ber om midda’n, ber om kvelden.» Men en dag hang han med leppa. Da kom det: «Trøtt om morra’n, trøtt om midda’n, trøtt om kvelden.» Jeg trøstet ham så godt jeg kunne og mente at han nok ville gjenvinne kreftene så han kunne fortsette bønnen.
Mindre morsomt var et brev jeg fikk i dag. Kona til en sogneprest skriver at mannen hennes hadde blitt så sliten og så forferdelig trett at han var blitt tvunget til å sykemelde seg. Han hadde fått blomster og blitt oppmuntret av biskopen og alle på hans kontor. Det hadde gjort godt. Jeg kjenner sognepresten og vet at han ikke har spart seg, men akslet en nesten umenneskelig arbeidsbyrde. Men jeg vet også hva slags materiale han er laget av og kjenner meg sikker på at han vil være tilbake i arbeid igjen etter en hvileperiode.
«La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen.» Dette er Skriftens formaning. Trette kan vi bli, men la oss be til Gud om å bli forskånet for den store trettheten, som gjør at vi gir opp. Og la oss tenke på den høsten vi en gang får som lønn for de gode gjerningene.