Men spikerhullene satt igjen
Gal 6,7-8
En bonde på Vestlandet hadde en sønn som skeiet ut i et ryggesløst liv. For hver gang sønnen hadde gjort noe riktig galt, slo faren en spiker i låveveggen. Sønnen så det, men brydde seg ikke det minste om det.
Etter noe år ble denne ugudelige, unge mannen omvendt til Gud. Han snudde ryggen til sitt dårlige liv og ble en levende kristen og et eksempel på et godt menneske der i bygda. Sin fars tilgivelse fikk han fullt og helt. Dagen etter omvendelsen gikk faren ut med hammeren og drog ut alle spikrene. Sønnen kom forbi og så på. Han frydet seg for hver spiker som forsvant, men kunne ikke la være å sukke tungt over spikerhullene. De sto der som en dyster påminnelse om de menneskene han hadde såret på sin ville ferd, og om hans egen helse, som hadde tatt skade.
Det var min mor som fortalte meg denne historien da jeg var en liten gutt. Vi bodde i området hvor dette hendte. «Gud tilgir helt og fullt,» sa min mor. «Men følgene av synden kan ikke alltid slettes ut.» Hennes ord stemte med det Paulus skriver: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke alltid spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sin syndige natur, skal også høste undergang av den.» Men så legger han til, og dette er den lyse og glade siden av saken: «Den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden.»
Å «så i Ånden» betyr å strø om seg med de gode gjerninger som blir til det Paulus kaller Åndens frukter. Og når de fruktene finnes hos
et menneske, forteller det at dette mennesket vil komme til å høste
evig liv.
Kanskje min mor likevel ikke hadde helt rett. Hullene står der for oss mennesker, men for Gud er de tettet helt igjen. Tilgitte synder er jo fullstendig borte fra hans bevissthet.