Selvskryt stinker
Jer 9,23-24
Jeg kjenner en fyr som skryter uhemmet av seg selv. I en samtale får han alltid inn noen ord. Han er smart. Han er dyktig. Hans bil er større og bredere enn andres. Han har finere venner. Hans slektstavle inneholder berømtheter osv. Jeg blir kvalm av fyren. Jeg vil snu meg bort, for det stinker av ham. Selvskryt stinker nemlig.
Jeg kjenner en annen kar. Han var også en skrythals, men han plasserer skrytet slik at det ikke er lett å oppdage hva det var tale om. Det er finere, men like velplassert. Har du kanskje vært borte i noe av dette selv? Men det er ikke lett å innrømme. For hvem vil gå omkring som et stinkdyr?
Teksten taler om skryt, men med andre ord. «Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke ikke av sin styrke, og den rike ikke av sin rikdom,» står det.
Men teksten fortsetter også med disse ordene: «Men den som vil rose seg, skal rose seg av dette: at han har forstand og kjenner meg, vet at jeg er Herren, som viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden. For det er slik jeg vil ha det, lyder ordet fra Herren.»
Ja, nettopp! Slik er det Herren Jesus vil ha det. Han vil at vi skal legge bort selvskrytet, både i den plumpe formen og den fine. I stedet vil han at vi skal rose ham uhemmet og med begeistring. Og begeistring kan ytre seg på ulike måter, både i en stillferdig, indre glød og i høylytt jubel.