Oppoverbakke

2 Mos 24,9-11 Da jeg var i femtiårsalderen, hadde jeg en meget god kondisjon. Årsaken var at jeg store deler av året var på Sandom Retreatsenter, som ligger ved grensen til Jotunheimen. Og på Sandom var det ikke bare stillhet og meditasjon. Der hadde vi også mange uker med fjellvandring som ofte ble til fjellklatring. Det er bratte fjell i Jotunheimen. På veien oppover de bratteste oppoverbakkene måtte jeg ofte kaste meg ned for å hvile en stund og gjenvinne pusten. Men er en i god form, kan en snart fortsette. Det hendte nok at jeg overvurderte kondisjonen til de retreatgjestene som var i følge med meg. Det ble for tungt for mange av dem. Men oppe på toppen var alle glade. Vi sto bare stille og åndet inn skjønnheten i fjellverdenen og kjente at det fantes en skaper. I Det gamle testamente fortelles det om en dramatisk fjellklatring. «Så gikk Moses, Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste opp på fjellet. Der fikk de se Israels Gud. Under hans føtter var det som et gulv av safirsten, klart som himmelen selv. Men han løftet ikke sin hånd mot Israels gjeveste menn. De skuet Gud, og de spiste og drakk.» Det kan nok hende at en del av disse lederne var nokså andpustne under oppstigningen. Men da de sto på toppen og Gud åpenbarte seg, var den strevsomme klatringen fullstendig glemt, så overveldende var opplevelsen av Guds herlighet. Det finnes oppoverbakker i bønnens verden også. Bønn kan være hvile. Bønn kan bestå i en stille omgang med Herren. Men alle som har erfaring i bønnens verden, vet at det er noe som heter kampen for å komme forbi alt som hindrer. Mange har også opplevd at da de hadde kjempet seg opp den åndelige oppoverbakken, så sto de der på bønnens høyder. Og der var det stille. Der kunne de se ut over det åndelige landskapet. Der så de Jesu herlighet.