I soveposen på vidda
Joh 1,16-18
Under en vekkelseskampanje i en by på Vestlandet kom jeg i samtale med en journalist om muligheten til å vite noe om Gud. Jeg var en meget ung mann og journalisten i 30–40 års alderen. «På fine sommerkvelder kjører jeg opp på fjellet,» fortalte han. «Der legger jeg meg i soveposen inne på vidda og ser opp mot himmelen. Slik kan jeg iblant ligge helt til jeg sovner mot morgensiden.» «Hvorfor,» ville jeg vite. «Jo, jeg forsøker å se Gud der oppe,» var svaret.
Jeg sa til ham så ydmykt, men bestemt jeg kunne: «Du kommer aldri til å se Gud på den måten. Bibelen forteller tydelig og klart at «‘ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er’.»
Mannen viste hvem «den enbårne» er, nemlig Jesus Kristus. Men mer husker jeg ikke av denne samtalen, som jo foregikk for veldig lenge siden. I dag vrimler det av folk som forsøker å se Gud på forskjellige måter. Vi har fått en helt ny form for folkereligiøsitet hvor stikkordene er «stjernetydning, horoskoper, nær døden-opplevelser, reinkarnasjon og Margit Sandemos hjelpere, som skal være en slags ånder som skal stå til vår tjeneste. Kjendiser står fram og forteller oss at «visst tror jeg det finnes noe der ute i tilværelsen, en slags oversanselig virkelighet. Kall det Gud eller hva du vil». Dette sier de til radioreporterne, TV-journalistene og ukebladenes intervjuere. Og dette aksepterer veldig mange mennesker uten videre.
De tar grundig feil alle sammen. Det er bare julens budskap om barnet, om ham som er i Guds og Marias favn som kan vise oss hvem Gud er. Din og min største oppgave er å fortelle hvordan alle disse menneskene kan få se Gud gjennom å bli kjent med Jesus.