Hvorfor du er God nok!

[b]Hvordan kan man egentlig egentlig egentlig vite at man er frelst? Fordi man er kristen, vel… Svaret gir seg selv. Men det er ikke det jeg spør om.[b] Det jeg spør om er hvordan man kan vite, 100 prosent sikkert, at man på dommens dag vil være god nok. Den dagen da alle kristne klisjeer skal bli etterprøvd, all skinnhellighet bli avslørt, alle tilsynelatende gode gjerninger komme frem i lyset, alt man har gjort bli rullet opp, alle situasjoner man lot vær å gjøre noe bli påpekt. Den dagen da alt av indre sjeleliv, tanker og intensjoner vil bli synliggjort og lagt fram til offentlig skue. Hva da? Vil man da bli stående? Like rakrygget. Jeg tror det. Ehh, sorry: Rettelse: Jeg vet det. For det første: Gud skapte hele verden. Hele den og alt som er på- og i den. Inkludert deg og meg. Han skapte mennesket etter sitt eget bilde, så at det var godt, og frydet seg over det. Han kjenner hver en liten avkrok i et menneskesinn. Han sitter inne med alt av opplysninger på hvordan et menneske fungerer. Også deg. For det andre: Han så Adam og Eva rote det hele til. Og han vet – positivt – at ethvert annet menneske på jorda, også en selv, ville gjort nøyaktig det samme. Spist av treet. ”Fordi det så så veldig godt ut med eple akkurat nå, vel”. Og benekter man det, er det en god indikasjon på at man nettopp ville gjort det samme. For det tredje: Gud la en plan for uendelig mange år siden. Før jorda og alt dette andre ble skapt. Han må ha visst om at Adam og Eva og alle oss andre ikke kom til å klare å holde oss borte fra treet. Derfor lagde han en plan. En god plan. Helt frivillig. Han kunne latt være. Men han gjorde det. Denne, hans egen viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne; å sammenfatte alt i Kristus. For det fjerde: Det ble ikke med planen. Den ble satt ut i live. Gud - Den uendelige - nedverdiget seg selv slik man ikke kan gjøre som Gud. Nemlig å bli menneske. Ikke nok med det, men å la seg piske på, slå på, spikre på, tråkke på. Av Adamer og Evaer. For at Adamer og Evaer skal få leve. Fordi han visste at for å gjøre opp for epleslangen måtte dette til. Et menneske måtte gjøre det. Gud var den eneste som kunne gjøre det. Derfor ble Gud menneske. For det femte: Vi slipper å måtte gjøre det samme. Det ville vært absurd. Det holder å tro på han. Men ingen mennesker vil av fri vilje tro på han fordi frie menneskers frie vilje vil spise epler av trær de ikke får lov til. Derfor gir han oss tro. Troens gave. Av nåde. Ved sin egen Ånd. Og selv om man går rundt og tror at man er kristen fordi man en gang har valgt det selv, så sier han ingenting på det - selv om han vet at det er han selv som er troens opphavsmann og fullender. For det sjette: På dommens dag så skal Jesus selv være dommeren. Alle mennesker som noen gang har levd bøyer seg kollektivt ned for han på noe som må være en kjempestor slette i erkjennelse av at ”sannelig, han var Menneskesønnen” og en og en må fram for han og svare for seg. Så kommer, la oss si du, fram. Navn og nummer bli ropt opp. Han leter etter navnet ditt i boka. Og finner det. Han tar seg i siden. - Jo, han har såret der fortsatt. Han letter på kjortelen for å se føttene. Arret er der. Du tenker: ”Dette minner meg da fryktelig om noe jeg har sett før”. - Thomas! – tenker du. Disippelen. Tvillingen. Realisten. Og Jesus rekker fram hendene og lar deg kjenne. - Jo, sannelig. Det siger inni deg. Han tar på arrene selv. De er fortsatt lyserøde. - Jo, sannelig, sier han og ser deg i øynene, legger hånden sin på skulderen din: - Velkommen, du er god nok!” - Jamen, hva med hele mitt liv. Du står der ganske paff. - Dette er ditt liv – sier han bare. En engel roper et nytt navn og et nytt nummer. Du blir tatt til siden. Resten av evigheten tenker du: ”Han, Han, Han, Han, Han, Han”. ”Han skapte meg. Han så meg falle. Han la en plan. Han lot seg drepe. Han gav meg troen. Han dømte meg. Ikke.”