Leken i Nasarets gater
Luk 2,39-40
En ung kollega viste meg familiens fine julekrybbe. Den var kjøpt i Israel og hadde fått en sentral plass i stuen. Men den unge pastoren fortalte at de hadde hatt en skikkelig skuffelse knyttet til denne julekrybben. Alle figurene fantes der. Maria og Josef, hyrdene og de vise mennene. Der fantes både sauer og esler. Krybben var også der. Men den lille trefiguren, som skulle forestille Jesusbarnet, var søkk borte da de skulle pakke ut stasen etter hjemkomsten fra det hellige landet. Hele julekrybben var et sørgelig syn uten barnet.
Etter flere dager fant de den lille trefiguren hos den minste ungen i huset. Det var blitt hennes aller kjæreste leke. Leke med Jesusbarnet? Ja, det var nettopp det ungene i gatene i Nasaret gjorde. Han gikk ikke omkring som en barnehelgen, dersom man med det mener i en unaturlig stillferdighet og med et stadig smil om munnen. Jesus var kommet til oss i kjøtt og blod. Han var et sant menneske. Og det var han også som barn. Gråt han og sprang inn til mamma når han falt og slo seg? Ja, det gjorde han. Ble han iblant litt voldsom i leken, akkurat som de andre ungene? Ja, det ble han. Lo han og bråkte han som de andre, når livslysten tok overhånd? Ja, det gjorde han. Det gikk fint an å leke med Jesusbarnet, og med den lille gutten som vokste opp i byen Nasaret.
Og måtte det ikke være nettopp slik? Tenk om han hadde kommet til oss som en gjennomsiktig ånd! Tenk om han bare svevde over jorden i et blått lys noen merkverdige øyeblikk, for så å stige opp igjen til den himmelske herligheten.
Jo, jentungen i pastorfamilien kunne gjerne få leke med den utskårne trefiguren som forestilte Jesusbarnet noen dager. Jeg hørte til og med en klang av stolthet og glede i pappaens stemme, da han fortalte om henne som ville leke med Jesusbarnet.