Jeg ser himmelen åpen

Apg 7,54-60 Andre juledag er Stefanusdagen. Historien om ham som ble den kristne kirkens første martyr, balanserer på en avgjørende måte det som lett kan bli julens idyll. Etter at han hadde holdt sin store tale til en skare av israelsfolket ble de [i]«så forbitret at de skar tenner mot ham. Men Stefanus ble fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: ‘Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.’ Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham utenfor byen og steinet ham.» «Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: ‘Herre Jesus, ta imot min ånd.’ Så falt han på kne og ropte med høy røst: ‘Herre, tilregn dem ikke denne synd.’ Med disse ord sovnet han inn i døden.»[i] Det finnes martyrer også i våre dager. La oss be inderlig for menneskene som er på vei mot martyriet og for familiene deres. Og la oss støtte organisasjoner som hjelper kristne som er forfulgt, trakassert og kanskje lider martyrdøden. Men la oss også lære noe av Stefanus. Han bar fram sitt vitnesbyrd like inn i døden. Han ba for sine fiender mens steinene haglet over ham. Og han tilga sine fiender. Det er både naturlig og riktig å forberede sin død. Hvordan kan dette skje? La oss be til Gud om å få nettopp den holdning som Stefanus hadde. La oss be om å få se himmelen åpen, selv om kanskje ingen av oss kan få oppleve det slik Stefanus gjorde. La oss be om et tilgivende sinn, slik at vi ikke dør med bitterhet. Kanskje Gud også kan gi oss kraft til å bære fram et levende vitnesbyrd for de som er hos oss når vi sovner inn i døden.