Julaften i kirken

Luk 2,1-14 Kirkene er stappfulle på julaften. Masser av folk strømmer sammen. Organistene er inspirerte. Sangerne jubler. Tekstleserne er beveget. Og predikanten stiger opp på prekestolen med et kjempesmil i ansiktet. Og der sitter den store, forventningsfulle skaren. Alle lytter og deltar. De som spiller, synger, leser og preker, overgår seg selv når historien om det største av alle under skal fortelles. Og selv om ikke alt skulle klaffe hundre prosent, så er folk velvillige. De tar alt i beste mening og fryder seg. Voksne løfter småbarna opp så de ser. De noe større ungene springer omkring og boltrer seg helt opp ved alteret, uten at noen blir sure. For det er fest i kirken på julaftens ettermiddag. La oss bare glemme den gamle historien om gutten som spurte faren sin om hvor de gjorde av presten til neste jul. Stryk ut av sinnet alle triste tanker på hvor lite folk det kan være på vanlige søndager. På julaften er det tid til å glede seg. Bare glede seg. Og be, kjære venner! Be om at dette folket som sjelden og aldri møter fram til gudstjeneste, og som skal feire julefesten med mat og drikke og julegaver og dans og noen med alt for mye alkohol, må kunne åpne sine hjerter og høre gledesbudskapet. Kanskje kan de, i et benådet øyeblikk, se den lysende Herres engel som ropte ut det store budskapet: [i]«Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»[i] Og kanskje kan de høre englesangen.