To gravide kvinner
Luk 1,39-42
Den ene var Elisabeth, kona til Sakarja, og den andre var jomfru Maria. Historien er så vakker, rørende og dramatisk at vi skal gjengi hele teksten. Les den langsomt og lev deg inn i den. [i]«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene til den byen i Judea hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabeth og hilste på henne. Da Elisabeth hørte Marias hilsen, rørte barnet seg i hennes liv. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: ‘Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt. Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd. Og salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse.’»[i]
Hva er det unike ved dette møtet? Det er forløsningen av gleden over å være Herrens tjenerinner. Den Hellige Ånd kommer over dem begge to. De taler profetiske ord. De jubler. Til og med fostrene i deres liv jubler med.
Er altfor mange kritsne redde for å slippe seg løs når de er glade? Ja, ja, – alt er ikke like bra i kirken og i samfunnet. Vi må passe på. Vi må være modige og si fra. Men tenk om vi også kunne lære noe av fryden som brøt løs da disse to gravide kvinnene møtte hverandre. Og du som ikke er vant med eller synes det er naturlig med fri bønn og lovprisning, kan hengi deg med kraft og glede i liturgien i din kirke. Det er ikke formen som er det avgjørende, men at vår ånd fryder seg over Gud, vår Frelser, akkurat slik det skjedde med de to kvinnene.