Kroppen i kristendommen
Sal 139,13-18
Dette hendte for omkring seksti år siden. Det var vekkelsesmøte i en frikirkelig menighet. En gutt på tolv år ble presset til en avgjørelse som han ikke var moden for. Men han falt på kne, og noen la hendene på ham og ba en bønn. Da han kom utenfor kirken, sto kameratflokken, som var hans fotballkamerater, og ventet på ham. «Er du kristen nå?» spurte de. «Nei,» svarte gutten. «Jeg vil mye heller sparke fotball.» Dette var en tid da holdningen var ganske annerledes enn i dag i dette frikirkelige trossamfunnet. Men det skadet den unge gutten for alltid. Han holdt siden avstand til kristent menighetsliv.
Det finnes mye religiøsitet som stiller sjelen og ånden over kroppen og regner den som mindreverdig. Slik har det også vært visse perioder i den kristne kirkens historie. Den hellige Frans av Assisi, som ellers er en slik vidunderlig, evangelisk skikkelse, plaget og pinte sin egen kropp og kalte den et esel.
Dette stemmer ikke med Bibelen. I Salmenes bok finnes det et avsnitt som med begeistring skildrer hvordan en kropp og en sjel blir til i mors mage. [i]«For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfullt vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok er det skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.»[i]
Jesus selv er beviset på at kristendom og kropp hører sammen. Også han ble dannet på «skremmende, underfullt vis» i jomfru Marias mage. Og han kalte seg selv helst for Menneskesønnen. Det fantes en tid da folk som kalte seg kristne, ikke kunne forstå dette. For dem så han nok ut som et menneske med en kropp, men egentlig var han et fantom eller et åndesyn. De tok grundig feil. Det går an både å være kristen og å sparke fotball.