Jobben og kjærligheten

Ef 3,18-19 På en misjonsstasjon et sted i Afrika holdt de på å sette opp en ny bygning. Misjonæren var administrator, men forsto seg lite på selve byggearbeidet. Som byggmester var det ansatt en dyktig fagmann fra stedet. En morgen var denne svarte broderen søkk borte. Misjonæren lette etter ham, ropte på ham og var bekymret. De andre arbeiderne satt bare og ventet, uten å ta seg til noe som helst. Etter to timer kom mannen springende. «Hvor i all verden har du vært?» ville misjonæren vite. «Jeg har vært i det tomme skjulet der i skogkanten,» var svaret. «Hva har du gjort der i to timer?» spurte misjonæren strengt. «Du må da ha hørt at vi har ropt på deg,» la han til. Og byggmesteren svarte slik: «Jeg har bare sittet der og latt meg elske av Herren. Og jeg har ikke hørt at du ropte på meg.» Misjonæren ble rørt til tårer. Kanskje han selv var av det slaget som jobbet uten stans og uten noen gang å sette seg skikkelig ned for å bare la seg elske av Herren. Byggmesteren derimot hadde forstått noe som ga hele livet hans en meningsfylt dimensjon. Og den er dessverre en fremmed virkelighet for mange kristne mennesker, kanskje særlig for oss fra vesten. Han hadde nemlig vært [i]«i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne hele Kristi kjærlighet».[i] Det finnes en del å tillegge om ansvar for jobben, om hensynet til medarbeidere osv. Men den svarte broderen hadde i alle fall fattet at hans verdi som menneske og kristen ikke i første rekke hang sammen med hans dyktighet som fagmann, men med det å være et menneskee som var elsket av Herren Jesus. Kunne du og jeg bare sette oss ned uten å be eller lovprise Gud, bare sitte der i et par timer og bare la oss elske av Herren?