Hun hadde en nådegave
1 Pet 4,10
En ung pike ba om en samtale med en erfaren veileder og sjelesørger. Piken var ansatt på et kontor som tilhørte en kristen ungdomsorganisasjon. Hun var også med i en bønnegruppe. I denne var det noen som talte i tunger, andre som tydet tunger eller bar fram profetiske budskap, noen talte visdommens og kunnskapens ord og en hadde nådegaven til å helbrede. I dette karismatiske miljøet kjente den unge piken seg helt utenfor.
Da sjelesørgeren kom til hennes kontor, satt hun ved skrivebordet sitt med bøyd hode og var helt knust. «Alle andre har nådegaver,» sa hun. «Jeg har ingenting og kjenner meg så ynkelig.»
Veilederen satt en stund stille i bønn. Han lyttet seg innover mot Herren. Da kom det over ham noe som han meget sjelden hadde opplevd. Ånden hvisket et budskap i hans indre. «Men du har jo en nådegave,» sa han til henne. Hun løftet hodet og så på ham. Og som svar på hennes spørrende blikk, fortsatte han: «Du har nådegaven til å styre eller en gudegitt evne til å organisere.» (1 Kor 12,28) Straks rettet hun seg opp i stolen og et smil bredte seg over ansiktet hennes. «Det er akkurat hva jeg har,» sa hun. «Jeg ser det helt tydelig. Og min nådegave er ikke mindre verd enn de andres. Jeg skal gå tilbake til min gruppe og forteller dem hvilken nådegave jeg har.»
Apostelen Peter skriver dette: [i]«Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.» [i]
Spør din sjelesørger og veileder! Snakk med dine klokeste venner! Kanskje de ser hvilken gave du har. Det kan være lettere for dem å se den, enn for deg som er bærer av den.