Det var ikke noe ledermøte

Apg 1,12-14 Folk strømmet til den store nye kirken for å være med på kveldsgudstjenesten. Selv var jeg kommet ganske tidlig, ettersom jeg som var kveldens taler. I foajeen var det samlet en skare mennesker. «Er det ledermøte her?» spurte jeg. «Nei,» svarte en mann smilende, «vi er samlet for å be. Vi ber for deg og for gudstjenesten. Og nå vil vi vite hva du ønsker: Vil du at vi skal være her i bønn hele kvelden, eller skal vi komme med inn i kirken og høre prekenen din?» Jeg ble meget grepet. Kanskje ville jeg ikke ha blitt så forbauset om det hadde vært snakk om en eller annen frikirkelig vekkelsesmenighet. Men dette var en av Den norske kirkes menigheter, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde ventet dette her. Det var en glede for meg å oppdage at iveren i utholdende bønn brer seg i alle slags kirkelige miljøer. Slik startet det hele også. I begynnelsen av Apostlenes gjerninger fortelles det om Jesu himmelfart. Deretter skildrer Lukas fortsettelsen: [i]«Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger en sabbatsreise fra Jerusalem. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønn; også kvinnene og Maria, Jesu mor, og hans brødre var med dem.[i] Den kveldsgudstjenesten jeg var med på, ble en meget sterk opplevelse, med en fortettet åndelig atmosfære og mottakelighet for Guds Ord. Men slik kan det bli når noen er utholdende i bønn.