En sliten Herrens tjener
Jos 24,21-24
La meg fortelle om en hendelse på et menighetskontor i en liten svensk kirke. Foran meg ved skrivebordet satt menighetens pastor. De svære nevene hans lå framover bordet. Skikkelsen var bøyd, og han hadde dype, bekymrede furer i pannen. Da falt det noen tunge ord som jeg aldri har glemt: «Gosse, vad jag har slitit.» (Gutt, som jeg har slitt.)
Han hørte til dem som står lengst bak i køen av frikirkelige pastorer, de som aldri får kall fra de store, ressurssterke menighetene. Denne Herrens tjener hadde slitt seg fram gjennom livet, med sine prekenforberedelser, i faste og bønn, i utallige sykebesøk og mye praktisk arbeid med reparasjoner av de små gudshusene. Lønnen hadde knapt vært til å leve av for ham og den store familien hans. Det hadde vært smått med resultater. Ikke hadde det blitt noen kirkevekst. Ingen av menighetslemmene var særlig begeistret. Ofte hadde han følt at folk ville han skulle si opp og flytte.
En gang hadde han stått der under ordinasjonen sammen med sine teologisk medstudenter og sagt som folket til Josva: [i]«Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde.»[i] I det øyeblikket var han både stolt og glad. Han bøyde sine knær sammen med de andre ordinandene. Hender ble lagt på ham. Bønner ble bedt og velsignelsesord uttalt. I det øyeblikket forsto han lite av hvordan framtiden ville bli. Nå satt han ved sitt skrivebord, denne storvokste, tungsindige mannen, og så på meg mens ordene om slitet falt. Og jeg var nær ved å falle i gråt.
Jeg ser et annet bilde enn det som er prentet inn i meg fra det lille menighetskontoret. Scenen er hentet fra den himmelske herlighet. Der står denne mannen aller fremst når lønnen deles ut. En dag skal nemlig de siste bli de første.