Det kunne blitt pinlig i begravelsen
1 Kor 15,19-26
Det kunne blitt en pinlig situasjon i begravelsen. En ung mann sto med kransen i hendene og vendte seg mot kisten. «Kjære Kristian, du har vært min aller beste venn,» begynte han. Deretter stoppet han opp, så forvirret ut over forsamlingen og la til med sin mest alminnelige hverdagsstemme: «Jeg orker ikke å snakke til liket.»
«Jeg vet jo,» fortsatte han henvendt til dem som var samlet, «at min bror allerede er i herligheten.» Deretter fortsatte han: «Min bror og jeg delte vår kristne tro, og vi skal en gang møtes igjen.» Og nå snudde han seg atter mot kisten: «Den kroppen som ligger der, skal Herren Jesus en gang reise opp fra graven.» Det kom en klang av triumf i stemmen, mens han avsluttet sin hilsen og la kransen på kisten.
Denne triumfen lyser også ut av ordene: [i]«Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkverdigste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Me, hver og en i sin orden: Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer. Så kommer enden, når han overgir sin kongemakt til Gud, Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og myndighet og velde. For han skal herske som konge inntil Gud «‘har lagt alle fiender under hans føtter.’ Den siste fiende som tilintetgjøres er døden.»[i]
Det ble ingen pinlig situasjon på grunn av den unge mannens ord i begravelsen. Smilet trengte seg fram gjennom tårene hos hele den store forsamlingen. Og presten så fornøyd ut.