Ingen grense for Guds tilgivelse
Jes 1,18
Etter en gudstjeneste i en kirke i Sverige sto jeg nede ved døren for å si farvel til folk. Til slutt var det bare en flokk med ungdommer igjen, og de samlet seg omkring meg. Da ble døren åpnet, og en gammel mann kom inn fra gaten. Ungdommene gikk til side, for det var som om en ond atmosfære omgav ham.
Han kom bort til meg, stirret meg like inn i øynene og sa: «Jeg var bøddel i en konsentrasjonsleir i Tyskland.» Mannen som snakket norsk, sa navnet på leiren. Etter en kort pause la han til: «Jeg passer i helvete.» Tonen i hans erklæring avslørte et spørsmål. Det var som om han heller ville ha sagt: «Du mener vel at jeg passer i helvete?»
Svaret hadde jeg i alle fall klart inne i meg. Og det lød slik: «Ja, der passer du.» Før jeg imidlertid fikk sagt noe, rakte mannen fram hånden mot meg, og det gjorde meg litt forvirret. Da hørte jeg Herrens røst i mitt indre: «Rekk fram hånden og grip hans!» Deretter hørte jeg meg selv si: «Det er ingen grenser for Guds tilgivelse.» Så rakte jeg ham neven, til et fast håndtrykk. Et øyeblikk etter slapp mannen tak i hånden min, snudde seg og gikk ut. Siden har jeg ikke sett ham. Det er allerede mange år siden dette skjedde.
Er det ingen grenser for Guds tilgivelse? Nei, det er ikke det. I Bibelen står det: [i]«Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er som skarlagen, skal de bli hvite som ull.»[i]
Mannen bekjente sin synd, og jeg ga ham en forsikring om at Gud virkelig var villig til å tilgi, selv om ordene satt langt inne. Kanskje hører du til dem som ser at dine synder er som purpur og skarlagen? Gjør opp din sak med Gud! Be om tilgivelse for Jesu Kristi døds skyld, og din sjel skal bli hvit som den hvite ull, ja, som snø.