Fridd fra fristelsen til makt
Jak 1,12
Anders hadde en dominerende far. Han ble hundset og slått hjemme. Etter som han vokste opp, kjente han at noe av farens holdning tok tak i ham. Han ville gjerne erte og mobbe de svakeste i skoleklassen. I den videregående skolen utviklet det seg til forakt for dem som ikke klarte seg like bra som ham selv. Noe i ham ble tilfredsstilt når mennesker omkring ham ble ydmyket. Han hadde et begjær etter makt i seg. Iblant kjente han at maktrusen sitret i både kropp og sjel. Og maktrusen er den verste av all slags rus. Den er fra Satan selv. For nettopp den er denne falne engelens grunnfølelse.
19 år gammel ble han frelst og sluttet seg til kristenflokken i bygda. Ganske snart ble han fylt av en sterk beundring for Jesus, og han studerte tekstene om ham med stor iver. Etter hvert oppdaget han den tjenende Jesus, han som vasket disiplenes føtter. Som i et lynglimt så han sin alvorlige karakterfeil. Ånden førte ham inn i en dyp krise, og da han kom ut av den, hadde han brutt med den holdningen han hadde overtatt etter sin far.
Men det var ikke en seier en gang for alle. Gang på gang kom fristelsen til makt over ham, og gang på gang klynget han seg til Frelseren og ba om nåde og hjelp til å leve i ydmykhet.
Anders ble fristet til makt. Du og jeg har kanskje andre tilbøyeligheter som er vår fristelse. Men det går an å seire. Og «salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham».