Både ydmyk og frimodig

4 Mos 12,3 og 5 Mos 32,1 Det fortelles om en kvinne som hadde kreft i brystet. Hun gikk ut i ørkenen for å finne en av ørkenfedrene som hadde helbredergaver. Han holdt til ved Enaton, seks mil fra Alexandria. Hun traff ham da han sanket ved i strandkanten og sa: «Arpa, hvor bor den Guds tjener, apa Longinos.» Han svarte: «Hva vil du den hykleren? Ikke gå til ham, for han er en hykler. Hva feiler det deg?» Kvinnen fortalte om sykdommen. Munken gjorde korsets tegn over det syke stedet og sa: «Gå, Herren helbreder deg, Longinos kan ikke være til noen nytte.» Dette var den munken hun søkte. Og kvinnen ble helbredet i samme øyeblikk. Selv om den måten denne munken uttrykte seg på, er fremmed for oss, så er historien lærerik. Det gjelder å finne inn i en holdning preget både av ydmykhet og frimodighet. På ørkenfedrenes tid fantes det berømte helbredere som samlet store skarer akkurat som idag. Longinos gjorde seg selv usynlig fordi han ønsket å peke på Gud selv. Men ydmykheten tok ikke fra ham frimodigheten. Han var seg bevisst sin nådegave og brukte den med stor kraft. Et utpreget eksempel på denne holdningen finner vi hos Moses. For han var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe menneske på jorden. Under opplevelsen med tornebusken sa han: «Hvem er vel jeg?» og dette: «Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann.» Likevel var det han som på slutten av sitt liv holdt en tale med denne innledningen: «Lytt du himmel, jeg vil tale, hør ordene fra min munn, du jord! Men det store forbildet på en holdning som er preget både av ydmykhet og frimodighet, er Jesus Kristus selv. Han framstilles derfor både i bildet av et lam og en løve. I overensstemmelse med disse bildene sier Jesus om seg selv: Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet. De som lyttet til ham, opplevde også at han talte med makt og myndighet. Og vi er kalt til å etterfølge ham både i hans liv og hans sinnelag.