St. Hans: Det største som kan sies om et menneske
Joh 10,40-42
Det er sankthansaften i kveld. Og det betyr bål mange steder i landet, særlig ved kystene. Blir det fint vær, sitter folk ute og nyter sommernatten. Grillpølsene kommer fram, og folk koser seg. Men at sankthansaften har å gjøre med St. Hans som i sin tur er et annet navn for døperen Johannes, det er det ikke mange som vet. Du som hører Herren til kan gjerne ta med deg en bibel til samlingen ved bålet, dersom det passer i miljøet, og lese litt om døperen.
For han var en merkelig skikkelse. Som barn dro han ut i ørkenen. Jeg for min del har alltid tenkt meg at det var et slags steppelandskap, hvor det fantes både gress og busker og kanskje oaser med kilder. Men da jeg fikk se Judaørkenen, var det bare sanddyner så langt øye kunne nå. Der streifet gutten Johannes omkring. Klærne ble utslitt, men han flådde en kamel som var etterlatt av omvandrende nomader, garvet skinnet og laget seg en kamelhårskappe. Om livet knyttet han et lærbelte. Kosten var mager. Det ble mye grillede, store gresshopper og vill honning. Og han var høy, flott, senesterk og mager. I ansiktet var det slike trekk som en bare finner hos folk som har levd mye alene og mye sammen med Gud. Slik har jeg tenkt meg ham.
Jesus elsket denne mannen. Ingen har han talt så store ord om som om ham. Men Johannes gjorde ingen mirakler. Det folk sa om ham var dette: «Johannes gjorde ingen tegn, men alt det han sa om denne mannen [nemlig Jesus] var sant.»
Og det er det viktigste som kan sies om et menneske, ikke at det har utført mirakler, men at det har talt om Jesus på en slik måte at folk er kommet til tro på ham.