Følelse er ikke handling
Jak 1,22-25
En predikant talte varmt og inderlig for kollekten. «Pengene behøves,» sa han. «Gi nå! Gi så det svir! La det bli et offer!» I et senere møte talte han varmt om bønnen. Også denne gangen gikk han sterkt ut. «La bønnen bli det viktigste i livet,» ropte han ut med full kraft. «Ta deg tid til bønn! Sett andre ting til side og prioriter bønnen! Be for menigheten! Be for de som har det vanskelig! Be for uomvendte! Be for hele Norges land og folk!»
Han syntes selv at han var en god og inspirerende taler, inntil det plutselig gikk opp for ham at han ikke hadde gitt en eneste krone etter sin veldige appell. En ganske ussel forbeder var han også.
Hva var forklaringen? En viktig grunn kunne være at mannen fikk en følelsesmessig utladning i sine engasjerte innlegg. Dette førte i sin tur til at han kjente det som om han både hadde bedt og gitt. Blant annet på grunn av denne faren trenger alle kristne mennesker apostelen Jakobs formaning: «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv.»
Selvsagt er forkynnere mest utsatt. Men en hel menighet kan bli så følelsesmessig engasjert i et budskap at alle kjenner det som om jobben er gjort. Dette gjelder ikke bare kollekten og bønnen, men til og med evangelisasjonen og arbeidet for nødlidende
Vi ønsker oss forkynnere som er varmhjertede og inspirerende. Og vi vil ha menigheter som er mottagelige for budskapet. Men la oss gå til handling når ordet er hørt.