En tempelby i Japan
2 Kor 5,19
En turist besøkte en tempelby i Japan. Rundt en av de største bygningene var det en søylegang. På gulvet i denne søylegangen krøp det en masse mennesker. I hendene hadde de kluter som de gned golvplankene med. Turisten spurte en reiseleder om hva som var meningen med dette. Han fikk da høre at disse menneskene trodde de ble renset fra synd dersom de blankpusset dette gulvet.
Turisten, som var kristen, stilte seg ved siden av en gutt i 15–16-årsalderen og beveget seg langsomt framover sammen med ham. Gutten hadde filler på knærne som en beskyttelse og store kluter i hendene. Han gned fortvilet der han krøp framover. Den kristne kjente seg hjelpeløs og var forferdelig lei seg fordi han ikke kunne språket og derfor ikke var i stand til å fortelle gutten om det glade budskap. Men han påkalte Herren Jesus Kristus og ba inderlig for ham.
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal få kontakt med denne unge gutten,» sa han til Herren. «Men du er verdens lys, Herre. Og du kan både lyse for ham og opplyse hans indre, selv om jeg ikke forstår hvordan det skal kunne skje. Tal til ham slik bare du kan! Amen!» I samme øyeblikk som han hvisket «Amen!», var det som han syntes han så den usynlige Kristus. Og han fortalte senere at det var som om han også så sårmerkene i Frelserens hender.
Både glad og bedrøvet tenkte turisten: «Jeg kan ikke fortelle gutten om forsoneren med sårmerkene, men jeg vil heretter gjøre alt jeg kan for at han og hans landsmenn skal få vite at «det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss».