En heftig tone i det Paulus skriver
Gal 1,10-20
Det er en heftig tone i det Paulus skriver i begynnelsen av brevet til galaterne. Han sier kraftig fra at hans opplevelse av Kristus ikke var noe han hadde fra andre. Han hadde selv sett Jesus på veien til Damaskus. Han skriver: «Det evangelium jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg.»
Hva gjorde han så etter sin store kristuserfaring. «Jeg reiste til Arabia,» skriver han. Antagelig oppholdt han seg i den arabiske ørkenen, etter forbilde av mange av profetene. Der ble hans sinn modnet for den store oppgaven. «Siden,» skriver ham videre, «vendte jeg tilbake til Damaskus. Først tre år senere dro jeg til Jerusalem for å få høre mer gjennom Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager. Noen annen av apostlene besøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror. Gud vet at jeg ikke lyver.»
Hva ligger bak denne heftige ordbruken? Vi må huske at Paulus lett kunne kjenne seg i skyggen av de apostlene som hadde levd sammen med Jesus i tre år. Nå ville han framheve sin egen store opplevelse. For han kunne bare forkynne på bakgrunn av sin egen erfaring. Hør bare dette: «Gud, som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, bestemte at han ville åpenbare sin Sønn for meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene.»
Disse ordene treffer oss midt i vår situasjon. Også vi skal forkynne Kristus for de folkeslagene vi har fått midt iblant oss. Og også for oss er det viktig at vi ikke bare har hørt om Kristus fra andre, men selv har hatt vår kristuserfaring. Helt sikkert vil den være annerledes enn den Paulus fikk. Men Gud har bestemt seg for å åpenbare sin Sønn også for hver og en av oss. Også vi må kunne si: «Jeg har sett ham. Jeg har hørt ham. Han har talt til meg.»