Presten min ble veldig sint på meg
Sal 25,4-7
«Presten min ble veldig sint på meg,» sa en litt eldre kvinne. «Hvorfor det?» ville jeg vite. «Jo, jeg sa til ham at jeg skulle ønske han ville slutte å preke og begynne å undervise.»
Vi forstår presten. Men det er lett å forstå kvinnen også. Hun var lei av klisjeene. Hun var trøtt av de gamle frasene. Og hun opplevde at hun ikke fikk noen veiledning for sitt liv og de spørsmålene hun tumlet med. Det kan bli slik selv om forkynneren har både bedt og arbeidet. Det forteller erfaringen. Min gamle far sa det slik: «Når de har lest teksten, vet jeg hva de skal si.»
Presten burde ikke blitt sint. Han burde satt seg rolig ned sammen med kvinnen og på en vennlig måte forsøke å få ut av henne hva hun mente.
David vendte seg til Herren selv med det samme ønsket. Ja, det kommer som et rop fra dypet av hans sjel. «Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet; lær meg, Gud, for du er min frelser. Jeg venter dagen lang på deg.»
Davids spørsmål gjaldt hans ungdoms synder. Kvinnen hadde kanskje et annet område hvor hun trengte veiledning. De øvrige deltagerne i gudstjenesten hadde alle sine. Et godt råd: «Gjør som kvinnen, om du opplever det som henne, selv med risiko for at presten og pastoren blir sint!» Men det er jo mulig å være mer diplomatisk. Dann en liten samtalegruppe om teksten for neste søndag, og kom sammen i begynnelsen av uken! Ta forkynneren med dere. Da har dere muligheter til å komme fram med de spørsmålene dere brenner med.