Stopp munnen på uforstandige mennesker
1 Pet 2,12-17
«For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige mennesker.» Dette skriver apostelen Peter og han treffer perfekt. Det er slik det kan gjøres.
Et ektepar var skeptiske og fulle av forakt overfor alt som het kristendom. De spottet og flirte av både Bibelen og kirken. Dels kom dette av dårlige erfaringer med kristne bekjennere. Men disse to menneskene hadde et nabopar som var kristne og ganske snart skjønte hvor landet lå. De sluttet å vitne for dem med ord og gjorde det i stedet med vennlighet. Dette skjedde ikke som noen form for strategi eller anstrengelse for det kristne ekteparet. De bare viste dem en naturlig godhet. Tonen ble fort en annen. Forholdet ble lyst og hyggelig.
En dag hørte de via omveier at mannen i det skeptiske ekteparet ikke tålte å høre et negativt ord om kristendom eller kristne mennesker på jobben. Så fort noen begynte å rakke ned på Guds folk, hugg han inn i fullt raseri og sa at sånne ting ville han ikke høre pipen av. For han hadde naboer som var kristne, og det var flotte mennesker.
Og de hadde bare levd etter denne formaningen: «Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger.» Dette er skrevet for to tusen år siden, men kunne ord for ord vært skrevet i dag.
Er det nødvendig å si at den holdningen det kristne ekteparet inntok, var betinget av situasjonen? Som regel skal vi både leve rett og tale rett. For under normale forhold må troen ha et språk. Vi kan stoppe munnen på folk både med ord og gjerning.