Herrens herlighet fylte huset
Esek 43,1-7
Mange klager over kirken, og mange synes også at gudstjenester og møter er kjedelige. Massemedia beskriver ofte personer innen kirken som moralsk mindreverdige. I denne situasjonen og denne tiden vil jeg personlig erklære min kjærlighet til den kristne kirken. Ingen kan ta fra meg denne kjærligheten. Ingen.
For kirken er bygd på den klippegrunn som er Jesus Kristus selv. Guds folk er levende grener på det vintre som er Kristus. De er lemmer på det legeme som er kirken, men også samtidig Kristus selv. Og de er levende steiner i den bygning som er kirken og som også er Kristus selv.
Jeg har vært i situasjoner da jeg ikke har kunnet komme på gudstjeneste søndag formiddag og blitt nesten desperat av lengsel etter å komme sammen med Guds folk og høre Guds ord. Jeg har lengtet meg syk etter nattverden, når det har vært lenge siden sist. Og hvorfor har jeg det slik? Fordi jeg kjenner det slik som profeten Esekiel beskriver det. Her gjelder det en opplevelse i eldgammel tid og i israelfolkets tempel. «Herrens herlighet fylte huset! Da hørte jeg en som talte til meg innefra templet. Han sa til meg: Menneske, dette er stedet for min trone, stedet hvor jeg vil sette min fot; her vil jeg bo.» Vær trofast mot din lokale menighet! Hold ut med den, selv om dere nettopp nå har en krisepreget situasjon.
Om den mannen som det er tale om i profetens skildring, fortelles det at «han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.» Han gjorde dette for å påkalle Guds hjelp. Gjør du det samme! Fall på kne eller fall ned med ansiktet mot jorden. Rop så til Gud om hjelp for din menighet og be om kraft til å forbli trofast mot den.