Et kaos av en gudstjeneste
Matt 21,12-17
Jeg har vært på besøk i en liten svensk institusjon for psykisk utviklingshemmede. Det var mest unge mennesker der, og flere var barn. Bestyrerinnen var trygg og livsglad. «Nå skal jeg presentere deg for pastor Pettersson,» sa hun. Pastoren viste seg å være en av beboerne på institusjonen. Vi pratet livlig og muntert sammen, selv om det ble ganske rotete.
Dette var søndag morgen og jeg fikk være med på den merkeligste gudstjenesten i mitt liv. Den foregikk i friluft denne fine sommerdagen. Gudstjenestedeltakerne satt på planker, og alle hadde sangbøker. Mange holdt den opp ned. Da de sang, ble det et eneste kaos av lyder. Pettersson talte, stående på en kasse. Noen orden på talen ble det aldri, men jubel var det masser av etter prekenen.
Jeg satt sammen med dem mens tårene trillet, for jeg var dypt grepet. Jeg syntes tydelig jeg så Guds fadersmil over menigheten. Og jeg syntes jeg kunne se at Herren Jesus var midt iblant oss og frydet seg. Bestyrerinnen kalte beboerne for «barna mine». De var også Guds barn.
På tempelplassen var det andre barn som ropte og frydet seg. «Men overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde, og barna som ropte i helligdommen: ‘Hosianna, Davids sønn!’ De ble forarget og spurte ham: ‘Hører du hva de sier?’ Jesus svarte: ‘Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris!’»
I gudshusene er det også i våre dager barn, og det av mange slag, som synger og lover Gud. Og han gleder seg fremdeles mest over nettopp deres hosiannarop og jubel.