Han sprang omkring i Roms gater
2 Tim 1,15-18
Onesiforos var en av Paulus gode venner. Han hadde mange ganger gitt apostelen nytt mot. Og han skammet seg ikke over å ha en lenket fange som sin beste venn. Da Paulus nærmet seg slutten av sitt liv, var han fengslet i Rom. Men en periode under den lange rettssaken fikk han mulighet til å bo i et leid herberge. Der levde Paulus i hele to år, og der tok han imot mange av troens folk til samtaler.
Men en som kom utenfra og ville oppsøke apostelen, kunne ikke bare gå til en eller annen myndighet for å få greie på adressen. Det er også sannsynlig at de troende ikke var så ivrige til å fortelle hvor han bodde, for han hadde mange fiender.
Onesiforos kom helt fra Efesos for å oppsøke sin venn. «Da han kom til Roma, lette han iherdig etter meg til han fant meg,» skriver Paulus i sitt andre brev til Timoteus. Onesiforos spurte alle han møtte om de viste hvor Paulus bodde. «Kjenner du en liten, eldre og skallet mann som bor her i byen. Han heter Paulus og er romer.» «Nei», var det svaret han fikk gang på gang. Men han ga seg ikke. Og så lyktes det. Han traff antagelig på en av troens folk som kjente Paulus og ledet ham til apostelen. Det må ha vært en gripende stund da de to mennene omfavnet hverandre.
Hva forteller dette oss? Det forteller om iver, men kanskje ennå mer om trofasthet. Han gikk gate opp og gate ned. Han var i alle smug og på alle torg. Han ble sårbeint og sliten, men han ga ikke opp.
En gang skal trofastheten lønnes i himmelen, og den skal lønnes aller mest. Det tror i alle fall jeg. Det blir ikke de store aktørene i Guds rike skal kalles fram først, men de jevne slitere, de som holdt ut. De trofaste vil få den største belønningen. Ta sikte på den lønnen du også! Samle deg skatter i himmelen ved din iver og trofasthet i din menighet, din misjonsgruppe eller din ungdomsflokk!