Grev Zinzendorf
Åp 1,7-8
En av de merkeligste skikkelsene i den kristne kirkens historie er en tysk greve og godseier som het Nikolaus Ludwig von Zinzendorf. Han stiftet Brødremenigheten, også kalt Herrnhuterne. Dette var en vekkelsesbevegelse som drev en omfattende misjonsvirksomhet.
I forkynnelsen la de særlig vekt på forsoningen ved Kristi blod. Og deres sentrale meditasjonstema var Jesu Kristi sår. Om og om igjen leste de tekstene om hvordan naglene ble drevet gjennom Jesu hender og føtter og om spydet som ble stukket inn i hans venstre side. Om og om igjen leste de for hverandre om hvordan Jesus etter oppstandelsen åpenbarte seg for disiplene og særlig viste dem sårmerkene. Så intens var deres innlevelse at de er blitt kritisert for sentimentalitet når det gjelder nettopp dette.
Men Herrnhuterne hadde grepet noe særdeles viktig. De ville ikke bare tenke på forsoningen som et teoretisk ledd i teologien. Kristi sårmerker sa dem at den Jesus som sto levende midt i kretsen av disipler etter oppstandelsen, var forsoneren. Og de fant «legedom i han sår», slik apostelen Peter skriver.
De aller fleste kristne mennesker har ikke dette forholdet til den sårmerkede Frelseren. Det bildet de har av Kristus i sitt sinn er hentet fra hans liv før korset og oppstandelsen, og da bar han jo ikke sårmerkene.
Og jeg tror mange av disse skal bli forundret og mange vantro fylt av klage, når han kommer tilbake og de oppdager hans utstrakte frelserhender, med sårmerkene. For slik roper apostelen Johannes ut sitt budskap: «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!»