Kirkens urcelle

Mark 3,13-19 I Sandom Retreatgårds kapell har vi plassert nattverdsbordet henimot sentrum av rommet, slik at selve midtpunktet er like foran dette. Vi sitter i en ring rundt dette sentrum. Enten vi sitter på våre stoler, bøyer kne, setter oss ned på gulvet eller reiser oss, er vi alltid vendt mot dette sentrum. Der tenker vi oss at Jesus Kristus står. Han har jo lovet å være midt iblant oss. Omtrent slik opplever jeg også situasjonen som er beskrevet på denne måten: «Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville og de kom til ham.» Jeg ser for meg Jesus sittende på en stein høyt oppe i fjellet. Han har valgt ut og kalt sine tolv første disipler. En etter en, eller i små flokker, kommer de til ham. Og da de omsider står samlet omkring ham, danner de kirkens urcelle. Senere, i hele den kristne kirkens historie, er det alltid det samme som gjentar seg. Folk samler seg omkring Kristus. Dette skjer fremdeles ute i naturen, i fjellene eller skogene, og det skjer i små husmenigheter eller store kirker og katedraler. For den sanne Kristi kirke defineres mer ut fra sitt sentrum enn sine grenser. Med en sekt er det annerledes. Den har forrykket sentrum til et underpunkt i troen. Det dystre ved denne aller første, lille fjellkirken, var at Judas var med i skaren. For «han innsatte de tolv som skulle være med ham», og blant disse var han som skulle bli forræderen. Kirken blir aldri fullkommen. Og om du vil være med i den, må du regne med dette. Gjør du det, vil det også bli lettere for deg å bli stående i din menighet, selv om du oppdager en hykler og en forræder i den. Hold du bare øynene festet på han som står der i sentrum, Herren Jesus Kristus. For han er fullkommen. Og bevisstheten om hans storhet og hellighet kan gi deg styrke når du blir skuffet over å oppdage en hykler i den flokken du tilhører.