Tar du ikke for hardt i nå, Paulus?
1 Kor 13,1-8
Det er et voldsomt språkbruk i kjærlighetskapitlet, som er det trettende kapitlet i 1 Korintierbrev. Først forteller apostelen oss at den som taler i tunger og gjør det fullkomment som en engel, likevel ikke har kommet fram med noe som helst av verdi, dersom tungetaleren ikke er fylt av kjærlighet. Hele budskapet er «bare drønnende malm eller en klingende bjelle».
Dernest griper han fatt i de menneskene som er fylt av en kunnskap som overgår det meste. Han sier til og med at de kan kjenne «alle hemmeligheter og ha all kunnskap». Og på toppen av dette skriver han at de også «kan ha all tro så de kan flytte fjell», men ikke har kjærlighet. Da er de «intet». De er ingenting. De gjør ingenting og de kan ingenting.
Og så kommer det aller sterkeste. Om et slik menneske er så hengivent og så ivrig for saken de arbeider for, at de gir alt de «eier til brød for fattige», ja, om de gir seg «selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det intet».
En kan jo spørre om apostelen tar for hardt i. Noe må slike store kvaliteter og veldige innsatser bety. Men nei, de betyr ingenting. Og da er det god grunn for hver eneste en av oss til å stille kritiske spørsmål til oss selv. Er vår holdning og vår innsats forent med kjærlighet? Hva er det dypeste motivet for vår innsats?
Men kanskje kan vi forstå Paulus bedre om vi tar med det han sier om kjærlighetens evige verdi. For «kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungetalen skal tie, og kunnskapen skal ta slutt». Det er bare kjærligheten som består evig og alltid. For Gud selv er kjærlighet.