Har vi lov til å håpe?
Jes 49,1-6
Et av de tyngste og alvorligste problemene i den kristne troen er knyttet til spørsmålet om hvordan det går med de menneskene som ikke har hørt evangeliet.
Om Herren Jesus sier Gud, vår himmelske Far, disse mektige ordene: «Jeg gjør deg til et lys for folkeslagene, så min frelse kan nå til jordens ender.» Dette er en sterk oppfordring om å bringe misjonen ut til alle folkeslag over hele jorden. Likevel vil vi aldri kunne nå alle med budskapet. Generasjoner har gått i graven uten å ha hørt navnet Jesus i land hvor evangeliet ikke er forkynt.
Til ordet fra profeten Jesaja kan vi knytte Joh 1,9 hvor det sies at Kristus Jesus er «det sanne lys, som lyser for hvert menneske». Det står altså at frelsen skal nå til jordens ender, og at Kristus skal lyse for hvert eneste menneske over hele jorden.
Er det slik ? og nå stiller jeg bare spørsmålet ? at Kristus, på en eller annen hemmelighetsfull måte, har mulighet til å nå alle mennesker, også de som ikke kjenner hans navn? Iblant, når tyngden av problemene med menneskenes frelse har kommet over meg med full kraft, har jeg klamret meg til et håp om at han kanskje kan bringe sitt lys også til disse menneskene. Men jeg sier, og jeg understreker, at skriftgrunnlaget for et slikt håp er så lite og så tynt at det er umulig å bygge noen teologi på det. Og likevel: Har vi lov å håpe? Jeg bare spør. En gammel pastor i Misjonsforbundet sa en gang dette til meg: «Kanskje Jesu Kristi forsoningsverk har større rekkevidde enn vår teologi tillater oss å tro.»
Det vi med sikkerhet kan slå fast, er at vi må anstrenge oss til det ytterste i misjonen tjeneste, slik at vi kan rope ut: «Hør på meg, dere fjerne kyster, lytt dere folk langt borte!»