Oppriktig oppmuntring
Fil 2,1-5
Svenskene er veldig dyktige til å holde takketaler av forskjellig slag. Jeg har hørt så mange slike under min mange prekenreiser i Sverige, at jeg vanligvis ikke hører så nøye etter. En gang hadde jeg holdt en serie bibelstudier på et teologisk seminar. Iblant lykkes det for en predikant og foredragsholder, og det gjorde det denne gangen.
Rektor holdt da en takketale for meg. Vi var ute i hagen som omgir den store, gamle skolen. Men rektor merket nok at jeg ikke var særlig interessert. Etter talen spurte han meg om jeg ville komme inn på kontoret. Denne fine, vennlige mannen satte øynene i meg og sa bare følgende. «Jeg ville bare fortelle deg at jeg mente hva jeg sa der ute.» Jeg takket hjertelig.
Og jeg mener faktisk at takketaler er viktige. Men da må de komme fra hjertet og være oppriktige. Man må mene hva man sier. Bibelen oppfordrer oss til og med til å oppmuntre hverandre hver dag. Og Paulus sier at vi ikke skal «gjøre noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men være ydmyke og sette de andre høyere enn oss selv».
Hele den såkalte «elsk deg selv-bølgen» som var så populær for noen år siden, og som fremdeles preger tenkningen hos mange, har sine gode sider. Vi skal rette oss opp i ryggen. Vi har lov å ha en naturlig selvbevissthet. Og vi skal be Gud befri oss fra selvforakten. Men det finnes grenser for selvopptatthet og selvkjærlighet.
Hvor langt er ikke denne overdrevne selvopptattheten fra den holdningen som apostelen Paulus beskriver med ordene: «Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres.» Deretter fører han hele denne tankegangen inn på det eksempel som Jesus selv har gitt oss. Og han kommer med denne formaningen: «Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus.»