Gråt midt i jubelbruset
1 Kor 12,12-26
Det var et stort møte i et livlig frikirkelig miljø. Da jeg sto på talerstolen, kjente jeg at det var veldig lett å få kontakt med forsamlingen. Folk smilte mot meg. De var åpne og mottagelige. Hallelujaropene runget og det ble talt i tunger rundt omkring meg.
Mitt tema var «Det kristne fellesskapet». Jeg talte meg varm om fortrolig nærhet mellom kristne mennesker, om omsorgen for hverandre og om forbønnstjenesten.
Musikken før prekenen var livlig og sangen bruste. Ved flygelet satt en ung dame som spilte med stor innlevelse. Jeg satt slik at jeg kunne se henne like foran meg. Men jeg la merke til en forandring etter at jeg hadde talt. Fingrene løp ikke på samme måten over tangentene. Hun spilte korrekt, men ikke med samme inspirasjon og glød.
Da møtet langt om lenge var over og jeg hadde hilst på en del folk, gikk jeg opp på plattformen for å hente vesken min. Da fikk jeg se at den unge pianisten lå framover flygelet med hodet på armene mens hun hulket av gråt. Da hun omsider greide å snakke, kom det: «Vi jubler og synger, men vi har ikke det fine åndelige fellesskapet som du snakket om i prekenen din. Vi er et utmerket publikum, men vår omgang med hverandre er så overfladisk. Det finnes ikke noen skikkelig sjelesorg og veiledning i dette miljøet.»
Apostelen Paulus formaner oss til å vise «omsorg for hverandre». Han sier at «om ett lem lider, lider alle de andre med. Om et lem blir hedret, gleder alle de andre seg». Hva forteller dette oss? Jo, at det finns et veldig behov, ikke bare for offentlige, vellykte samlinger, men for personlige samtaler, for små omsorgsgrupper og den kjærlighet som ser de ensomme midt i de store skarene.