Her må vi ikke ta feil
Gal 5,1-6
Min morfar var en høvdingskikkelse. Han ruvet med en sunn, autoritær trygghet både i sin store familie og i arbeidslivet. De siste årene virket han som omreisende predikant. Og han var høyt elsket rundt omkring i landet. Som liten gutt tok jeg imot avgjørende inntrykk av hans forkynnelse. Noe av det jeg husker best, var hans pekefinger. Når han sto på talerstolen og ville understreke et poeng, lot han øynene gli langsomt rundt i salen, så løftet han pekefingeren og ventet til det ble aldeles stille, og så kom det, med en stemme som var både varm og myndig: «Her må vi ikke ta feil.» Det som da gjaldt for min bestefar, var å få fram Skriftens egen mening. Og der var han meget nøyaktig.
Iblant siterte han feil. «Står det slik?» spurte han da. Og så ventet han til en eller annen av de flittige bibelleserne ropte «nei» nede fra salen. Etter dette kom pekefingeren opp og tekstavsnittet ble sitert riktig.
Fra Romerbrevet hentet min morfar mange av sine prekentekster og en av dem var dette uttrykket: «Her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet». Og da ville han vite dette: «Står det at man blir frelst av både tro og kjærlighet?» «Nei! Nei!» ropte de da fra salen. Og så kom pekefingeren opp og skriftstedet ble sitert rett. For «her må vi ikke ta feil».
Det er troen som er det avgjørende og grunnleggende. «Her gjelder bare tro» er det aller første. Folkemeningen kan peke ut snille, gode mennesker og til og med mene at de er kristne bare på grunn av sin godhet. Men det er feil. Det avgjørende er om et menneske har satt sin lit til Kristus og tror på ham. Men etter dette kommer så resten av skriftstedet som forteller at denne troen er virksom i kjærlighet. Den kommer til syne i kjærlighet, godhet og omsorg for medmennesker. «Her må vi heller ikke ta feil.»