Kirken og familien
Apg 2,46
«Ta med deg senga og flytt til kjerka,» skrek en fortvilet og skuffet ung kone. Mannen hennes var etter hvert blitt så ivrig opptatt med det som skjedde i kirken, at det gikk ut over hjemmet og familien. Han var med på gudstjenester og møter, på styremøter og i komiteer, sangøvelser og ungdomsarbeid. Til slutt brast det for ektefellen.
Den sunne holdningen er familien først, deretter kirken og så jobben. Men dette behøver slett ikke bety at innsatsen og deltagelsen i kirkens aktiviteter blir skjøvet til side. Det kan likevel bli god plass og tid til gudstjenester og en eller to andre aktiviteter. Kanskje en av disse aktivitetene kan være en husmenighet hvor gode venner samles.
De første kristne tilhørte Jerusalem-menigheten. Og de hadde en genial organisatorisk ordning. De samlet seg på tempelplassen på dagtid og til husmøter i hjemmene om kveldene. Tempelsamlingene kan stå for gudstjenestene i kirken. Husmøtene i hjemmene kan være eksempel på ulike former for gruppesamlinger. Slik står det i slutten av andre kapittel av Apostlenes gjerninger: [i]«De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og inderlig glede.»[i] I disse måltidene, som kalles kjærlighetsmåltider, inngikk det nattverd. Det framgår av uttrykket «brøt brødet».
Hadde den fortvilte og skuffede kona og hennes mann levd den gangen, var det ikke blitt noen konflikt. For hjemmet var den sentrale samlingsplassen for de første kristne, ikke bare i Jerusalem, men over alt hvor kristendommen ble utbredt. Slik var det i to–tre hundre år, før den første kirken ble bygd. Her finner vi en sunn og lykkelig sammensmeltning mellom menigheten og hjemmet. Og her finnes det sikkert mye å lære for de fleste av oss.